Historikk

Tilnærmingen til kompostering har vært både omdanning/ stabilisering av avfall (i) og produksjon av jordforbedring/ næringsrik masse (ii) for plantevekst. Enkelt sagt kan det hevdes at privat kompostering (binge/ hage) har positive assosiasjoner hos folk flest, mens tradisjonell industriell (kommunal) kompostering (ofte med rette) oppfattes som en lav-teknologisk metode med betydelige svakheter og utfordringer (hygienisering, lukt, avrenning, ineffektiv prosess).

Ulike tiltak er tatt i bruk i 2. generasjons kompostering for å redusere lukt-utfordringene og bedre hygienisering. De to mest utbredte løsningene er:

  1. Vending av rankene, fra store industrielle maskiner til mer eller mindre manuell/ vilkårlig vending
  2. Tilførsel av luft (oksygen), mest vanlig fra rør på undersiden med bruk av kompressor

 

Resultatet  av a) er en sporadisk omveltning av massen, hvor mer eller mindre anaerobe lommer får ny tilførsel av oksygen – og distribusjonen/ populasjonen av mikroorganismer endres. Konsekvensene er blant annet økt omdanningshastighet og mer homogent sluttprodukt, men fordi frekvensen på vending er lav og omveltningen/ blandingen ikke er fullstendig blir det betydelige variasjoner i massens utvikling. En spesiell ulempe for naboer er at man ved vending får en midlertidig, betydelig økt luktemisjon som følge av at anaerobe ”lommer” eksponeres. Effekten av løsning b) vil variere med dimensjonering (antall rør, plassering, trykk etc), tilførselstid (døgnkontinuerlig – korte perioder) og massens beskaffenhet (permeabilitet; sammensetning, høyde etc), men det vil alltid være ulik grad av oksygentilførsel gjennom massen (konsentrasjonsgradient).